Våre marine ressurser

En forutsetning er at næringen baseres på den norske modellen med et tett samarbeid mellom partene i arbeidslivet og staten, slik at vi får et næringsliv som sørger for helårlige arbeidsplasser og skatteinntekter. Derfor må norsk eierskap i både fiskerier og havbruk sikres og styrkes. Myndighetene må styrke kontrollen med alle landinger av fisk for å sikre kvalitet og motarbeide omgåelser av regelverket.

En næring med stort vekstpotensial. Sysselsettingen i næringen har økt over flere år, særlig som resultat av både økt råstoffmengde, og større grad av bearbeiding innenfor oppdrettssektoren. Likevel eksporteres fortsatt store mengder av alle fiskesorter, både villfanget og oppdrett, ubearbeidet for videreforedling i utlandet. Vekst i antall arbeidsplasser i næringen forutsetter økt bearbeiding i Norge.

Markedstilgangen for bearbeidede produkter må styrkes. Myndighetene må jobbe for tollreduksjon og flere og utvidete kvoter i handelsavtaler med EU og andre land.

Hvitfiskindustrien må styrkes. Gjennom mange gode år i næringen er det et paradoks at hvitfiskindustrien ikke har oppnådd samme lønnsomhet som flåteleddet. Nedgang i kvotene for de fleste fiskesorter skaper store utfordringer i sjømatnæringen fremover. NNN mener at det er spesielt viktig i en slik situasjon at næringspolitikken styrker industrien. Virkemidler, nye og eksisterende, må utformes for å opprettholde mest mulig helårlig sysselsetting på land. Fiskeripolitikken må derfor utformes for hele verdikjeden, ikke bare for fiskeridelen.

Vi må skape helårsaktivitet i industrien. Dagens reguleringsregime bidrar ikke i tilstrekkelig grad til videreutvikling, innovasjon og økt verdiskaping i Norge. Særlig for hvitfisk eksisterer det omfattende regler, med klare politiske mål om å sikre aktivitet og sysselsetting langs kysten. Det er enighet om at dette regimet ikke fungerer godt nok i praksis og ikke gir helårsaktivitet. Mer helårlig råstofftilgang til norsk fiskeindustri er avgjørende for å oppnå dette. Regulering av fisket, ferskfiskordning og levendelagring kan bidra til å utjevne sesongene. Kvotetrekk på fiskefangster som eksporteres ubearbeidet bør utredes og iverksettes. Selskap som har flere anlegg med aktivitetsplikt, bør få anledning til spesialisering, og det bør derfor være mulig å føre fisk levert etter tilbudsplikt mellom anlegg. Formål med endring må være å sikre helårlig råstofftilgang til industrien. Aktivitetsplikten fungerer etter intensjonen og må ikke avvikles. Pliktene må uansett ikke avvikles uten at det er foretatt en grundig konsekvensanalyse.

Havbruk har størst vekstpotensial. Det eksporteres laks til hele verden, og veksten fortsetter. Videre vekst og verdiskaping forutsetter økt bearbeiding i Norge. Store miljøutfordringer og et omdømmeproblem i havbruksnæringen må tas på alvor. Havbruksnæringen må i samarbeid med myndighetene lokalt og nasjonalt ta tak i miljøutfordringene. Det må satses mer på å utvikle ny og forbedret teknologi for å bekjempe sykdom, lus og rømming. Samarbeidet mellom havbruksnæringen og forskningsinstitusjonene har bidratt til teknologiske nyvinninger, som eksempelvis tette merder til havs og til lands. Dette samarbeidet mellom enkeltaktører, myndighetene og bransjeorganisasjonene må forsterkes ytterligere. NNN mener at det må innføres grunnrenteskatt på havbruk til havs mens dette er i utviklingsfasen for å sikre vekst og investeringer.

Helårsdrift må sikres. Innføring av rullerende biomasse i oppdrettsanlegg kan bidra til jevnere tilførsel av råstoff til industrien, sikre flere helårlige arbeidsplasser og mer bearbeiding. Dette bør prøves ut og innføres om det viser seg at dette er forsvarlig. Prøveordningen må følges av forskningsmiljøene for å fortløpende vurdere de miljømessige og andre konsekvenser i verdikjeden både av negativ og positiv art. Areal og produksjonsavgift må utformes slik at den bidrar til styrking av lokalsamfunnene.

Pelagisk konsumindustri har de siste 20 årene fått store utfordringer med å fylle arbeidsåret med råstoff. Dette skyldes strukturering i flåten og reduserte driftsdøgn på grunn av større båter. Industrien er i større grad blitt avhengig av å kunne kjøpe fangster fra utenlandske båter. En videre strukturering, selv innenfor det som nå er lovlig, vil kunne få store konsekvenser. Fiske av pelagiske arter og leveranser av disse forgår over landegrensene. Flere av våre naboland har innført nasjonal leveringsplikt for deler av kvotene. Dette medfører færre leveranser til norsk industri fra utenlandske fartøyer, samtidig som norske fartøy ikke har de samme forpliktelsene. Det norske regelverket på dette området må harmoniseres med de av våre naboland som fisker på det samme ressursgrunnlaget. Det pelagiske fisket og olje- og mel industrien er avhengig av et aktivt forvaltningsregime og sikker tilgang på råstoff. Pelagisk fiske er viktig både for konsum, produksjon av fiskeolje/fiskemel og fôrindustrien.

Restråstoff er en viktig ressurs. Mulighetene for å benytte restråstoff fra sjømat i biomarin industri må utløse en fellessatsing fra myndighetene og bedriftene. Det som tidligere har vært sett på som avfall som var vanskelig å bli kvitt, er nå i ferd med å bli godt betalt råstoff for en ny kunnskapsbasert og høyteknologisk industri med globale markeder. Dette er en næring med stort potensiale.